Gambling med skjør troverdighet

I mange land ser vi i 2017 en økt spredning av falske nyheter. Flere stemmer både i den norske og internasjonale offentligheten sår tvil om nyheters troverdighet og medienes integritet. I den nyeste utgaven av studien Medievaner og holdninger (Gaard Olaussen, 2017) svarte kun 26% av publikum at de hadde stor tiltro til mediene generelt, mens 59% svarte at de hadde noe tiltro. Kun 13% svarte at de hadde mindre tiltro, og bare 1% hadde ingen tiltro til mediene generelt. Ut ifra denne rapporten ser det altså ikke ut til at vi har noen stor tillitskrise i Norge, selv om bransjen befinner seg i en utfordrende tid. Valget av Donald Trump som USAs president sendte sjokkbølger verden over, ettersom få medier hadde spådd hans seier. Mens meningsmålingene viste seg å representere en falsk virkelighet stilte folk spørsmål ved om man kunne tro på medienes opplysninger – hvordan skulle man kunne stole på medienes presentasjon som den korrekte versjonen av virkeligheten?

I 2016 begynte et delprosjekt innen VisMedia ved Universitetet i Bergen og undersøke hva som ville skje dersom man forsøkte å utfordre deler av Vær Varsom-plakaten (VVp). VVp sikrer at norske journalister forholder seg til et sett med felles normer og regler, samtidig som de holdes ansvarlig for brudd på god presseskikk. Slike etiske retningslinjer sikrer at norske medier fungerer i sin rolle som den fjerde statsmakt, ettersom de stiller krav til det journalistiske produktet. Idealet om troverdighet er altså en avgjørende hjørnestein i det norske medielandskapet. Forskerne tok derfor utgangspunkt i et par avgjørende spørsmål: Hva skjer når disse prinsippene utfordres, og finnes det en mulighet for at journalistikken kan ta i bruk utfordrende verktøy på en etisk holdbar måte?

Pusher grensene for bildemanipulasjon

Resultatet av forskernes prosjekt er Prosopo. Verktøyet representerer en ny type manipulering av ansikter i visuelle medier, og er en motvekt til tradisjonelle anonymiserings-metoder. Prosopo tilbyr et gjennomsnittsansikt basert på bilder lagt inn i programmet, og vil kunne anonymisere kilder som trenger beskyttelse i mediene. Ved hjelp av data fra såkalte “facial landmark points” tilbyr verktøyet et manipulert ansikt basert på gjennomsnittet av bildene lagt inn i programmet, og sikrer dermed kilden anonymitet. Prosjektet er basert på et “Responsible Research and Innovation”-perspektiv, hvor det forventes at forskningen skal ha en god dialog med andre samfunnsinteresser. Prosjektene skal også blande de vitenskapelige metodene sammen med innspill fra bransjen – i dette tilfellet journalistikken.

Prosopo kan altså bety slutten for medienes tradisjonelle anonymiserings-teknikker, hvor kilden står med ryggen mot kamera eller får plassert en svart firkant over ansiktet. Så langt har det derimot vist seg at Prosopo vil by på flere utfordringer, og Bergens Tidendes frontsjef Jon Tufto uttalte til TekLab at han ikke kunne se noen nytteverdi i et slikt verktøy. Spørsmålet er derfor om finnes det en mulighet for at verktøyet kan anvendes på en slik måte at det vil være til nytte for journalistikken, på en etisk holdbar måte.

Hvordan står det egentlig til med tilliten i Norge?

I juli 2017 har Donald Trump vært USAs president i syv måneder. I løpet av disse månedene har hans administrasjon beskyldt amerikanske medier for å være den virkelige opposisjonen, i tillegg til at medier som CNN anklages for å være “Fake News” på Trumps Twitter-konto. Her postet han senest 2.juli en video hvor han gikk til angrep på en dresskledd mann, hvorav offerets hode var sladdet med en CNN-logo. Emneknaggene “FraudNewsCNN” og “FNN” sendte et klart budskap – CNN er ikke særlig populære hos Trump. Amerikanske medier befinner seg altså i en situasjon hvor landets president anser dem for å være uærlige og falske, i en tid hvor det blir stadig viktigere å bli ansett som troverdige.

Her hjemme skrev Klassekampen i januar 2017 at kun 46% av nordmenn “stort sett” stoler på nyheter, med bakgrunn i en undersøkelse publisert av Reuters Institute i 2016 (Brække og Brenna Vollan, 2017). Sylvi Listhaug tok etterhvert opp tråden fra denne artikkelen i blogginnlegget Hvorfor stoler ikke folk på journalister? (24.01.17), hvor hun oppfordret leserne til å være kritiske til det de leser. Resultatene fra Medievaner og holdninger (Gaard Olaussen, 2017) viser derimot ingen tegn til en alvorlig tillitskrise hos publikum, hvor kun 13% av de spurte svarte at de har “mindre tiltro” til mediene generelt. 26% svarer at de har stor tiltro til mediene generelt, mens 59% har noe tiltro. Andelen som har mindre eller ingen tiltro (1%) er altså svært lav, og utgjør en liten andel av de spurte. Delrapporten Bruksmønstre for digitale nyheter (Sakariassen, Hovden og Moe, 2017) er en del av “reuters institute digital news report, Norge 2017”, som blant annet har undersøkt publikums tillit til nyheter. Her svarte 42% av de spurte at de er delvis enige i at de “Stoler på de fleste nyheter mesteparten av tiden”. Andelen som svarer “svært enig” og “svært uenig” på dette spørsmålet er faktisk helt lik – og ligger på 7%. 27% er verken enige eller uenige, mens 17% svarer at de er “delvis uenige”. Andelen klart skeptiske er altså ikke alarmerende høy i denne rapporten heller, og Sakariassen, Hovden og Moe konkluderer med at de fleste spurte har høy tillit til nyheter (2017, s. 24). Til tross for at disse undersøkelsene ikke viser umiddelbare tegn til en stor tillitskrise blant det norske publikum, er ikke slike undersøkelser helt uproblematiske. Caroline Fisher drøfter i artikkelen The trouble with `trust` in news media (2016) tre hovedproblemer rundt undersøkelser av tillit til mediene.

For det første påpeker Fisher at undersøkelsene sjelden lykkes i å definere hva tillit er. Resultatet er at de lener seg på den `vanlige` bruken av ordet, som for eksempel hvor stor tiltro man har til noens evne til å fortelle sannheten (2016, s. 6). Undersøkelsenes manglende definisjoner gjør derimot at det ikke eksisterer en felles enighet om hva tillit er, og det blir derfor vanskelig å måle (2016, s. 9). For det andre er det tradisjonelle idealet om den pliktoppfyllende og informasjonssøkende nyhetsleseren i ferd med å viskes ut – og erstattes av konsumenter som leser nyheter som en del av sin “tilfeldige” internett-aktivitet. Det viser seg også at publikum leser nyheter hos aktører de ikke stoler på (2016, s. 10). Det tredje og siste hovedproblemet oppstår rundt den enorme mengden informasjon som konsumeres hver eneste dag. I et medielandskap hvor vi oppfordres til å være kritiske til det vi leser er det kanskje ikke unaturlig at publikum uttrykker skepsis når de blir spurt om medias troverdighet. Muligens kan det være et resultat av sunn skepsis – og Fisher påpeker derfor at enkle spørsmål om medias troverdighet kanskje burde erstattes av en mer kompleks forståelse for hvordan konseptet `tillit` fungerer i den digitale tidsalderen (2016, s. 11).

Slike studier er altså komplekse, og det er vanskelig å vite hvordan publikums meninger vil utvikle seg i årene som kommer. Lesernes tiltro til norske medier vil oppta samfunnsdebatten i mange år fremover, og vi er avhengige av mer kunnskap på feltet. På nåværende tidspunkt ser det ut til at NRKbeta hadde rett da de i sin artikkel Er media i en tillitskrise? (04.04.17) påpekte at vi på nåværende tidspunkt ikke har “[…] undersøkelser som kan vise en bred, galopperende tillitskrise hos norske medier generelt.”. Likevel er det slik at når norske politikere sår tvil om medienes kredibilitet er vi nødt til å være kritiske til tiltak som ytterligere kan bygge opp til tap av troverdighet.

Tør vi gamble i et usikkert marked?

Det er ingen tvil om at et slikt verktøy er kontroversielt, og at det vil utfordre dagens rammeverk. For det første ville et slikt manipuleringsverktøy i ytteste konsekvens kunne være med på å viske ut det journalistiske fotografiets troverdighet, og dermed også føre med seg konsekvenser for bransjen som helhet. I artikkelen Er norske medier i en tillitskrise? (Hofseth, 04.04.17) sier Minerva-redaktør Nils August Andresen til NRKbeta at det er problematisk dersom en minoritet føler seg permanent lite representert i pressen. Dette kan by på langsiktige utfordringer for demokratiet selv om gruppen ikke nødvendigvis utgjør en stor del av befolkningen. Sett i lys av Prosopos potensielle konsekvenser kan det altså være katastrofalt for demokratiet dersom en større gruppe mister tilliten til bransjen som helhet.

Det er heller ingen tvil om at manipulering er et klart brudd på god presseskikk. Ettersom dette har vært etablert praksis i mange år kan en eventuell overgang bli vanskelig, og føre med seg forvirring. Risikoen er at publikum antar at bildet er dokumentarisk – fordi det er nettopp dette som har blitt praktisert i norsk presse. Vi mennesker er vanedyr, og det eksisterer derfor en sjanse for at publikum ikke legger merke til at bildet er manipulert. Selv med tydelig merking ville man risikere at enkelte lesere så bildet som et ekte fotografi, med påfølgende konsekvenser for personer som tilfeldigvis ligner på det manipulerte ansiktet. Til tross for at de fleste lesere kanskje ville oppfatte merkingen er det en stor risiko å ta – selv små misforståelser kan ha store konsekvenser for både bransjen og privatpersoner. Det ville altså bli vanskelig å tilfredsstille VVp`s ultimate krav om tydelig merking ved bruk av et slikt verktøy – spesielt i begynnelsen.

Konsekvensen av slike uklarheter er nettopp det Vær Varsom-plakaten forsøker å forhindre. Dersom leserne ikke kan stole på det journalistiske fotografiet vil troverdigheten forvitre, hvor det som ytterste konsekvens kan bli vanskeligere for mediene å fylle sitt samfunnsansvar. For å kunne fungere som “vaktbikkje” er mediene avhengig av høy kredibilitet – det hjelper lite om pressen setter lys på kritikkverdige samfunnsforhold dersom leserne ikke tror på det de leser. Troverdighet er altså viktig – så viktig at norske medier ikke vil risikere å ta i bruk et verktøy som kan være med på å svekke dette forholdet. Her oppstår altså et viktig paradoks – jo mer realistiske ansikter Prosopo produserer, jo mer problematisk blir det å bruke verktøyet i journalistikken.

Spesielt problematisk er hensynet til uskyldige mennesker som kan ligne på gjennomsnittsansiktet. Ved bruk av et slikt verktøy vil man aldri ha noen garanti for at uskyldige ikke rammes, og pressen vil derfor risikere flere brudd på god presseskikk. VVp stadfester klart i §4.12 at det “For bruk av bilder gjelder de samme aktsomhetskrav som for skriftlig og muntlig fremstilling.”. Pressen har dermed et ansvar for å hindre at fotografier fører til forhåndsdømming i kriminalsaker. Agderposten fikk i juni 2017 kritikk fra PFU på dette punktet, fordi avisen ikke hadde forsikret seg om at et bilde brukt i forbindelse med en rettssak, ikke kunne føre til identifisering av den omtalte (PFU-sak 005/17). I forbindelse med gjennomsnittsansikt ville slike tilfeller kunne bli særlig vanskelige – vil en avis kunne felles i PFU fordi det manipulerte ansiktet lignet på noen?

Videre stadfester VVp`s §4.7 at media skal være forsiktige med “[…] bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold.” (Presse.no). Ved bruk av visuell ansiktsmanipulasjon kan den ytterste konsekvensen være at gjennomsnittsansiktet blir tatt for å være et klart identifikasjonstegn. Denne problemstillingen eksisterer allerede ved bruken av illustrasjoner, fotografier og anonymiserte bilder, hvor bruk av slike visuelle verktøy har fått store konsekvenser. Richard Anthony Jones satt uskyldig fengslet i 17 år i USA for et ran han ikke hadde begått – helt til etterforskerne oppdaget dobbeltgjengeren hans (Lien, 2017). Ifølge VG ble Jones plukket ut blant politiets bilder tre måneder etter at ranet hadde funnet sted – og ble altså sittende fengslet i 17 år til tross for at han hadde alibi for gjerningstidspunktet.

En skepsis mot Prosopo kan dermed være med på å forhindre flere lignende tilfeller.  Konsekvensene ville være avisens ansvar – en risiko få aviser vil ønske å ta. Mediene risikerer å miste både troverdighet og respekt, i tillegg til potensielle økonomiske konsekvenser. Vil en avis kunne saksøkes av en privatperson dersom det anonymiserte bildet ligner på han eller henne? Uskyldige ville risikere å bli identifiserte i forbindelse med klanderverdige og straffbare forhold, en risiko vi bør være svært forsiktige med å ta.

Likevel er det verdt å stille seg følgende spørsmål: Er en slik skepsis til banebrytende teknologi utelukkende positivt, eller kan slike verktøy brukes på en etisk holdbar måte?

Presseetikken må gjenspeile markedet

Til tross for en del utfordringer er det derimot ikke slik at et verktøy som Prosopo er utelukkende negativt. I en bransje hvor teknologiutviklingen går i en rasende fart er det ingen tvil om at vi også i årene fremover gjentatte ganger vil bli nødt til å reflektere over hvordan rammeverket fungerer. Teknologisk omveltning vil i mange tilfeller tvinge frem en endring i markedet, og vi vil dermed bli nødt til å tilpasse oss. Teknologimotstand i et slikt marked kan vise seg å få negative følger, for eksempel dersom mer tabloide medier i utlandet tar i bruk verktøyene. I et slikt tilfelle kan norsk presse risikere å havne i en bakevje, og dermed tape konkurransefortrinn. Spørsmålet er derimot om dette vil være tilfellet med manipulasjonsverktøy, og om det finnes en etisk holdbar måte å anvende Prosopo på.

Det finnes ingen fasitsvar på hvorvidt dette er mulig. Et av de største problemene ved verktøyet kan derimot forebygges gjennom svært tydelig merking av de manipulerte bildene – slik at publikum aldri vil være i tvil. Felles nasjonale retningslinjer for merking av gjennomsnittsansikter vil kunne sette en ramme for publikum, slik at risikoen for falsk gjenkjennelse reduseres. Resultater fra rapporten Fake news (2017) gjennomført av Instinctif viser at 44% av de spurte ville stolt på en nyhetskilde dersom de hadde kjennskap til kildens redaksjonelle praksiser. Studien viser videre at nyhetslesere er skeptiske til kilder som ikke er åpne om sine redaksjonelle praksiser, og en del av løsningen kan dermed være økt åpenhet. Dersom bruk av Prosopo merkes tydelig, samtidig som mediene er åpne om verktøyets funksjoner, er det mulig at de negative konsekvensene kan reduseres. Etterhvert som publikum blir kjent med verktøyet vil det også være mindre sjanse for falsk gjenkjennelse.

Et annet argument er at anonymiseringen som anvendes i dag heller ikke er optimal. I tilfeller hvor ansikter tildekkes med pixler eller svarte firkanter er det fremdeles flere faktorer som kan føre til gjenkjennelse. Uansett hvilken metode man anvender vil man aldri ha noen garanti for at venner og bekjente ikke gjenkjenner personen, og Prosopo vil i større grad kunne forhindre at dette skjer. Til tross for at verktøyet fører med seg en del nye problemstillinger ville det altså kunne redusere risikoen for gjenkjenning av den avbildede. Dersom man i kriminalsaker bruker gjennomsnittsansikt basert på “mann i 20-årene” eller “kvinne i 30-årene” vil man få en type anonymisering som byr på mindre risiko for gjenkjennelse enn dersom man bruker tradisjonelle metoder. I tillegg vil man kunne tilby leserne et reelt ansikt, og dermed kanskje appellere mer til lesernes nysgjerrighet.

Videre er det også et viktig argument at Prosopo kan være et tidsbesparende verktøy for både journalister og fotografer. Det er godt kjent at den digitale omveltningen har ført til et enormt tidspress, og yrket preges i dag av konstante deadlines. Verktøy som Prosopo kan gjøre det enklere for journalister å tilby leserne et bilde i saker som må raskt ut på nett, ettersom man ikke blir avhengig av å ha en fotograf på stedet. Gjennomsnittsansikt kan dermed være et tidsbesparende verktøy, eller en erstatning frem til fotografen har ankommet hendelsesstedet.

Et annet viktig poeng er at utfordring av etiske prinsipper også kan føre til at fremtidens løsninger blir bedre enn de vi har i dag. Teknologiske omveltninger fører til nye løsninger og utfordringer, som i beste tilfelle kan bidra til å føre bransjen i en positiv retning. Det er viktig at dagens forskning fortsetter å utfordre og stille spørsmål ved hvordan dagens bransje drives, og det er avgjørende at vi fortsetter å reflektere over etiske problemstillinger. Presseetikk er ikke konstant og hugget i stein – det er et flytende område som konstant må revideres i forhold til hvordan markedet er på det aktuelle tidspunktet. Therese Sollien stilte senest i juli spørsmål ved Vær Varsom-plakatens posisjon i Norge, i artikkelen Trenger vi en ny Vær varsom-plakat? (21.07.17). I forbindelse med sommerens debatt rundt norske mediers identifikasjon av professor Nils Rune Langeland, og Anki Gerhardsens klage til PFU, stiller Sollien spørsmål ved om det er nødvendig med en ny revidering av Vær Varsom-plakaten – slik at den tar hensyn til sosiale mediers omfattende rolle i befolkningens nyhetskonsumpsjon. Tidligere redaktør i VG, Torry Pedersen, uttalte i artikkelen at presseetikk “[…] selvsagt ikke er bestandig og upåvirket av utviklingen i samfunnet forøvrig.”, og dette er et viktig poeng sett i forbindelse med bransjens videre utvikling. Pedersen mente forøvrig at det ikke var behov for noen umiddelbar revisjon av det etiske rammeverket (Sollien, 2017). En revisjon ville kreve store ressurser, samtidig som det er viktig at rammeverket gjenspeiler markedet. Tiden vil vise hvorvidt den teknologiske utviklingen vil tvinge frem en revidering av etikken.